Jeg følte ofte i ung alder at å bli født i muslimsk hjem var uflaks.
Så lett kunne livet mitt blitt et hyggelig et dersom jeg var født i et norsk hjem. Da ville jeg ikke være annerledes. Da ville jeg ikke lære rasisme mot storsamfunnet av foreldre jeg ikke forsto. Av foreldre jeg var livredd og ofte hatet. Foreldre som var mer lojale til islam enn sine egne barn. Foreldre som var hyggelig mot nordmenn face to face og kalte dem skitne vantro bak ryggen på dem. Alle i storfamilien og alle vennene til foreldrene mine var på samme måten. Muslimene generelt hadde dette til felles. Sint, bedragersk og hatefulle, men gode muslimer. Slo egne barn så de ikke skulle brenne i helvete som de vantro nordmenn. Konstant på vakt etter å straffe glimt av tiltrekning eller vennskap mellom kjønnene. "Søstre" og "brødre" som var her for å tjene penger og gi islam rot i vantro-land. Men ovenfor nordmenn var de sjarmerende, høflige og koselige. De jobbet hardt først, også lærte de seg fort hvordan en får trygdeytelser.
Jeg spurte min far "Må Verden bli muslimsk"? Han svarte "Det er muslimenes plikt og rett". Jeg sa "Men tenk om vi blir gamle og dør før det. Hva er vitsen da"? Han svarte "De eldste mangotrærne gror tregt. En farfar planter frøet i sin ungdom så barnebarna kan nyte frukten i voksen alder. Å plante frø er viktig". Senere stilte min far spørsmål til profetens pedofili. Det plaget han da jeg selv ble 9 år gammel. Etter tvilsomme perioder og tårefulle netter fant min far trøst i en tolkning av Koranen som foreslo at den yngste kona til profeten var 19 og ikke 9 da ekteskapet ble fullbyrdet. Til tross for at dette var blasfemisk og ikke sosialt akseptert, fikk han ro i den trøsten.
I voksen alder blir jeg møtt med det samme fra venstresiden, som følger strømmen om at islam betyr fred, muslimer er en berikelse og islamsk lov og terror har ingenting med islam å gjøre. Og dersom du er uenig grunnet opplysning, logikk eller erfaring, er du ekstrem. De lurer til seg midler for å kvele min tilgang til informasjon. Mine ytringer har dårligere rykte enn troen som har skapt Taliban, IS og mange flere terrorister. Troen som verken tåler å bli sagt i mot med historiske fakta, logikk eller satire. Troen som er så farlig at folk kaller den fred.
Ett par år siden var det en kampanje på twitter #ExMuslimBecause.
Kampanjen fikk både støtte og motgang. Jeg ble overveldet av anerkjennelsen på volumet til Ex-Muslimer. Så mange. Så fornuftige. Så modige. Så logiske. Jeg som lenge trudde at jeg var alene hadde plutselig så mye moralsk støtte av fremmede, forent i kampen mot totalitær fascisme. Det var helt utrolig.
Da jeg ble spurt om å bli medlem i Ex-Muslims of Norway nølte jeg ikke et øyeblikk med å melde meg inn. Jeg har blitt spurt av mange organisasjoner om å bli medlem men har takket nei for jeg vil ha friheten til å verken begrense mine ytringer eller lyve om hva jeg har opplevd. Jeg vil mest ha friheten til mitt åpne sinn og retten til å ombestemme meg. Aldri før hadde jeg blitt spurt om å bli medlem av noe som er så naturlig for meg. Ex-Muslim fordi jeg er imot islamsk lov, islamsk lyst på totalitær makt, islamsk fascisme, islamske arrogansen og islamsk bedrag.
Jeg er levende eksempel på at islam kan trosses.
At det er mulig å ha mot i brystet. For jeg ser på islam som en demning. En demning som presser og trykker vannet vekk fra sin natur. Undertrykker den fra virkeligheten sin. Demningen som har holdt vannet stille og stagnert det så vannet har råtnet i 1400 år. Men det stille vannet er tungt med høyt trykk. Vannet har slått sprekker i demningen så noe av det undertrykte vannet renner ut. Og det renner med kraften til all tyngden bak seg. Det renner seg renere og renere. Og jo flere ex-muslimer jo mer vil demningen briste, jo mer kraft vil vannet renne med og jo renere vil det bli.
Det er mange som ikke vil bli kalt ex-muslimer for det er å trosse tilhørighet til familien, miljøet og den sosialistiske venstresiden. Fordi det er å innrømme at islamske krav forlanger total underkastelse. Mange frykter for egne liv og mange frykter for sine nærmeste. Fordi frykt har slått rot i den frie verden. Mange er organisert men berøringsangsten gjør dem til kopier av organisasjoner som har falt før dem. Som ikke turte å innrømme konfliktens opphav og derfor ikke klarte å ta ett oppgjør med problematikken. De ble og blir en falsk trøst.
Ex-Muslim fordi det er hva de modigste i verden har våget å kalle seg selv.
Fordi de ble konvertert som nyfødte uten samtykke. Fordi de ble nektet ytringsfriheten, likestilling, vennskap mellom kjønnene, medmenneskelig respekt og kjærlighet. Fordi de blir nektet kritisk tanke og ærlig ytring. Fordi de har stått opp mot lovverket til politisk islam. Fordi de har ofret alt for å være tydelige om hvor roten til tvang og negativt sosialkontroll er. Fordi de trosser familien, miljøet og de organiserte bevegelsene som ikke tørr å være fryktløse. Fordi vi har tro på menneske og vil offentliggjøre sannheten om islam.
Ex-muslim på vegne av alle som har blitt og blir henrettet på grunn av blasfemi-dom.
Fordi Ex-Muslims er håp.Fordi Ex-Muslims er fremtiden.
Totalitært teokrati. Her skal du motstand finne.
Jeanette / nestleder i Ex-Muslims of Norway