Det har alltid vært en splittelse mellom "sekulære muslimer" og ex-muslimer. Denne splittelsen har nå også spredd seg til følgerne til disse gruppene.
Jeg synes det er en merkelig situasjon å være vitne til at voksne og oppegående mennesker ytrer brist i logisk tankegang. En brist hos de som ellers er godt trent i kritisk tanke og i tillegg har friheten til å utøve den.
Jeg må få prøve å finne orden i dette kaoset og reflektere over hendelsene som førte oss hit.
"Sekulære muslimer" har alltid klandret ukultur for sosial kontroll. De stempler ukultur for egne valg, for disse valgene blir tatt for å forbli en del av ukulturen. De velger å være fangen og vokteren på samme tid uten å endre innstilling eller praksis. En lett og overfladisk fordømmelse i offentligheten er nok, og alt fortsetter sin vante gang.
Ex-muslimer velger derimot å kritiserer islamsk levemåte, lov og ideologi. De kritiserer forakten for likestilling, undertrykkelse av annerledestroende, oppfordringen til alle former for jihad, tillatelse til å lyve til de vantro, forbud mot integrering, romantiseringen av islamske straffer, fravær av personlig frihet og dødsdom for å kritisere alt dette.
De som følger ex-muslimer har veid islam og sett dens spor i ukulturen. De har forstått at ingen midler for å integrere kulturen kan endre de religiøse muslimene. Fordi disse muslimene har sin tro i islamsk lov, som har prioritet. I islamsk lov er det dødsstraff for å kritisere at 2+2=5
Men de som følger de "sekulære muslimene" har den samme opptreden som de "sekulære muslimene". De kan overtale seg selv til at hijab er et frihetssymbol fordi ei «skamløs» kvinne bærer den. Her velger en å lyve til seg selv for sinnsro og sosial tilhørighet. En overtaler seg selv at muslimske land som tvinger kvinner inn i dette plagget gjør det utelukkende på grunn av politikk og den politikken vil ikke komme til den frie verden. Bristen i logikken er allerede sementert, man har blitt komfortabel med å lyve seg selv til trøst. Hvis en blir konfrontert med informasjon som motstrider informasjonsbildet man har valgt å danne seg blir dette forkastet, enten ved bagatellisering eller direkte fornektelse. Dermed er en allerede muslim.
De "sekulære" har sine familier og venner. De har støtten til familien og venner. Dersom de hadde kritisert islam så ville det vært på bekostning av den støtten og kontakten. Hadde man kommet forbi bristen i logikken måtte en også ha vurdert om den skamløse i hijab virkelig er troverdig. Denne vurderingen ville kunne oppløse støtten til hun i hijab, alle som støtter henne, helt til en mister alle med samme logiske brist. Sannheten ville kostet. Hvorav de man eventuelt ville ha mistet ville ikke latt fiendtligheten ligge. Motstanden ville blitt like tung som den en selv har utøvd mot islam-kritikerne. En samlet og total motstand fra 2+2=5 gruppen er ingen spøk.
En redder også sitt eget rykte ved å ofre de som har påvirket sinnet til tap av æren i det sosiale. Muslimene gjenoppretter sin ære ved å drepe avkom de mistet kontroll på, og følgerne til de sekulære gjenoppretter æren ved å ta avstand fra alle som våger å kritisere islam.
Det finnes intet perfekt system, men det finnes derimot en nedskrevet og urokkelig islamsk lov. En lov som er i direkte motsetning til de vestlige frihetsverdiene. Ex-muslimer og deres følgere har valgt å fokusere på denne loven.
I all islams historie har Ex-muslimer blitt henrettet. I muslimske land fortsetter denne praksisen stort sett helt ukritisk. Men for første gang i historien er ex-muslimer klar over hverandres eksistens. Vi er forbi den tiden hvor ex-muslimer trodde de var alene og hadde derfor heller ingen håp om å endre islamske lover. Vi har funnet hverandre. Vi har funnet moralsk støtte i hverandre og våre følgere har også funnet oss. Vi er en bevegelse og vi er en familie.
Vi oppfordrer til logikk for å bryte ut av «sekulær» æreskultur og islamsk tvang.
Jeanette