Så hvem er islamist? Bare krigere som vifter med sorte faner og kapper hodet av folk? Eller enhver som setter islams lover høyere enn verdslige lover?
For meg er en muslimsk far som nekter datteren å delta i svømmeundervisningen, islamist. En mor som advarer barna mot å bli venner med tyskere fordi de spiser svinekjøtt, drikker alkohol og bedriver utukt og derfor er urene, er islamist. Muslimske organisasjoner som skaffer seg inflytelse over islamundervisningen, driver med Islamic Banking og mobiliserer til demonstrasjoner mot Gaza-Krigen, men nøler med å ta avstand fra IS, anser jeg også som islamister. Enhver som påstår at Sharia og demokrati kan forenes, er islamist. For enten han vil det eller ei, er demokratiet en trojansk hest for islam.
Det er først når islam blir kvitt disse medfødte skavankene at det kan gjøres et skille mellom islam og islamisme.
Først må muslimene frigjøre seg fra den politiske og juridiske siden av islam, for denne siden har fascistoide trekk. Så lenge islam går ut fra at Gud er lovgiver og at lovene er gitt uten mulighet til forhandling eller forandring, forblir den identisk med islamismen. Kristendommen og jødedommen har heller ikke utviklet noen demokratier. De måtte miste politisk makt før de kunne leve under demokratiets tak. Det går an å ta den politiske makten fra islam og fortsatt være muslim.
Et skarp skille mellom islam og islamisme er bare mulig hvis muslimene frigjør seg fra det islamske gudsbildet- en gud som fjernstyrer og overvåker menneskene 24 timer i døgnet. En sjalu og rasende gud som straffer mennesker med helvetes pinsler for mindre forseelser, men selv ikke kan settes spørsmålstegn ved. Først når kjernebudskapet i islam relativisert, kan det komme til et skille. Dette kjernebudskapet lyder: ”Menneskene er skapt for å tjene Gud og fullbyrde hans lover på Jorden.”
Naturligvis finnes det en vesensforskjell mellom et menneske i Irak eller Syria som hugger hodet av de vantro, og an far i København, Paris eller Berlin som tvinger datteren til å bære hijab. Men begge handler ut fra samme motiv, nemlig å bøye seg for Guds vilje. De tenker at de ikke har noe annet valg som menneske enn å underkaste seg Guds vilje, og der ligger problemet. Det å underkaste seg Guds vilje heter ”Islam” på arabisk, ikke ”Islamisme”.
Islam er for islamismen som alkohol er for alkoholismen. Det kommer an på mengden. Litt alkohol kan ha en legende og oppkvikkende virkning. Med mye av det slår av det slår avhengigheten og aggresjonen inn. De spirituelle siden av islam er legende og gir trøst, men jo mer innflytelse islam får over hverdagen, desto nærmere kommer man islamismen. Islam, ikke bare islamismen, gjør krav på å kontrollere muslimers liv fra det øyeblikket de våkner og helt til de går i seng. En islam som vil skille seg fra islamismen, må først gi avkall på jihad, sharia, kjønnsapartheid og gjennomreguleringen av hverdagen. Så melder spørsmålet seg: Hva blir det igjen av autentisk islam?
Det som vi skal holde fra hverandre, er islam og muslimer. Ikke alle muslimer er koraner på to ben. Ikke alle holder seg til samtlige ritualer eller moralske forestillinger i islam. De fleste muslimer er ikke moskegjengere. Det ville derfor være galt å holde dem ansvarlige for andres udåd. Å slå fra seg alle muslimer ville vært en fatal feil og et stort tap. I stedet burde vi hjelpe enhver som ønsker å gjøre religionen til en privatsak. Mer støtte trenger i alle fall muslimer som ønsker å frigjøre seg helt fra de fastrustede religiøse strukturene og den sosiale kontrollen. For å ta den politiske makten fra islam, trenger vi alle muslimenes hjelp. Uten den alt forgjeves. Til syvende og sist dreier ikke disse temeane seg bare om radikalisering og integrasjon. Det gjelder hele Europas fremtid.
Artikkelen er ra boken "Den Islamske Fascismen" av Hamed Abdel-Samad / Tysk-Egyptisk ex-muslim forfatter
Kjøp boken her: